Tiden flyr i godt lag!

Lenge siden sist, men her kommer siste oppdatering fra Tanzania!

Maasai-turen i Arusha var kjempefin! Tross en del regn om natten, ble det en riktig fin og varm dag med vandring i bushen og nydelig utsikt utover Great Rift Valley. De to maasai-vennene vaare fortalte oss om forskjellige planter mens vi vandret gjennom bushen, og hva maasaiene bruker de til. Dessuten kunne Lekishon vise oss loevkloen han bar, som et tegn paa at han har drept en stor hannloeve, med bare hendene (og et lite spyd).
Paa vei tilbake til bilen, oppdaget maasai-vennene vaare fersk giraffbaesj paa bakken, og ikke langt borte stod fire giraffer. 7 soestre og 1 bror tuslet naermere for aa se, vi blir ikke redd for ville dyr med en maasaitoeffas-venn! Var veldig goey aa se de store dyrene paa bare 20 meters avstand!
Paa veien stanset vi for aa gaa paa maasaimarked (av ekte type, ikke turistfjas). Og ingen kan si at vi ikke har hatt klabbefoere i paasken, den toerre brune jorden var omgjort til sleip og klisset gjoerme av regnet. Joacim kjoepte seg ekte maasaisko, ja faktisk ble det skreddersydd(les:spikret). Skoene ble laget av motorsykkeldekk, fantastisk toeffe, og sikkert praktiske paa dagens foere! Ekte bildekk-maasaisko LER av MBT(maasai barefoot technology)-sko!!

Soendag bar det avgaarde med buss til Pangani. Bussturen og det forhaandsbestilte hotellet som ikke eksisterte paa Pangani er en egen historie, vi hopper rett til historien om paradis:
Onsdag dro vi til Beach Crab Resorts, via en sandbanke-oey som bare er synlig naar det er fjaere. Solen varmet, krystallblankt, turkist hav og 7 glade soestre og en glad bror i lykkerus! Her var det snorkling, bading og leking med kamera som taaler vann, foer turen gikk videre til stedet vi skulle bo de neste dagene.

Paa den hvite stranden ved Beach Crab Resorts ble vi tatt varmt imot. Et tysk par aapnet stedet for noen aar siden, og bor her naa og driver stedet. Vi foelte vi hadde kommet til paradis, med nydelig strand, turkisk vann, nydelig mat, kjekke folk og fred og ro, langt unna internett, mulighet til aa kjoepe kontantkort, trafikk og mas. Vi hadde en svaert avslappet uke med strandliv, volleyball, mat og mas. En kveld var det baal paa stranden, med leker, piker, vin og sang. Teltliv er ogsaa fint naar man bor under palmene, og kan hoere paa bushbabyene som roper om natten. Beach Crab fortjener ogsaa navnet sitt, paa stranden kryper krabbene over alt, og vi har ogsaa moett krabbene i teltet og paa do.. Passe seg saa man ikke faar krabbeklo i undiken!

Paradis er himmelsk, men boed ogsaa paa mindre goeye ting:
- Hildegunn foelte seg slapp noen dager, og en natt hadde hun hoey feber med frysetokter. Mange tegn tydet paa malaria, og til slutt klarte soestrene aa overtale henne til aa dra til legen da sjansen en gang boed seg. Avgaarde dro vi, Hildegunn i styrehuset med resort-eier Alex og Christina, soester og moralsk stoette, paa lasteplanet av den blaa mormor-og-de-8-ungene-lastebilen. Legekontoret befant seg i en landsby av hus med jordvegger og boelgeblikktak, og var noe annet enn Kalfaret Legesenter.. Men legen var snill, og snakket til og med engelsk. Proeven ble tatt (stikk i fingen) og snart var svaret klart, malaria... Men 3 dager, og 8 blaae piller senere var formen stigende. Mennesket seiret, igjen!
- Tanduen (det skumle skorpionbeslektede tusenbein-udyret) viste seg igjen, denne gangen i lommen paa shortsen til Grete (som hun hadde paa seg), noe som foerte til en bukse som ble tatt av i rekordfart og 7 stykk nyvunnet angst for aa treffe udyret igjen
- Christina fikk se en groenn slange paa naert hold, da den lurte rundt i parasollen like over hodet hennes. Christina holdt seg imponerende rolig, alle soestrene kom for aa se, og Florin fra Beach Crab betrygget at den ikke var farlig.

Naar de 7 soestre beveger seg fra et sted til et annet byr det ogsaa svaert ofte paa problemer.
Onsdag skulle vi ta baat fra Pangani til Zanzibar (slik Eliane og Joacim hadde gjort noen dager foer, med suksess). Naar vi vaaknet regnet det kraftig, og det saag ikke ut til aa ville gi seg.. Det plasket og blaaste saa kraftig at det var vaatt under tak. Vi provde aa vente en stund for aa se om det gav seg, men innsaa etterhvert at det nok bare var til aa legge avgaarde. 6 soestre (Eliane var allerede paa Zanzibar med Joacim) pakket seg ned i den mellomlille trebaaten, og bagasjen (som allerede var vaat etter vi hadde gaatt de 200 meterne fra Beach Crab til baaten) ble lagt under presenninger. I begynnelsen var boelgene overkommelig, selv om noen av oss kjente litt paa sjoesyke (les: spesielt Tone). En halvtime avgaarde og regnet og vinden ville slett ikke gi seg, snarere tvert imot. Det-er-ingen-skam-aa-snu ble vurdert, men etter betrygging fra baatmannen, og et bestemt nei fra Tone (som ikke forstod helt problemet med boelgene, da hun var halvveis bevisstloes og apatisk av sjoesyken)fortsatte vi den strabasioese ferden mot krydderoeya. Boelgene slo av og til over og gav ryggsekkene vaare en god skyll med vann, og sjoesyken tok seg opp. Vi var ikke helt hoey i hatten i de rundt 4-5 meter hoeye boelgene midt i det Indiske Hav, og de seks soestre var faktisk helt stille ganske saa lenge. Men etter en stund roet boelgene seg, vi kunne se lysning paa himmelen i det fjerne, og vi pustet lettet ut. Og sannelig kom ikke plutselig en flokk med delfiner svoemmende forbi, de hoppet og sprelte rundt baaten, og soestrene var i godt humoer igjen (ordet 'delfin' var et av de faa ordene Tone reagerte paa etter sjoesyken slo henne ut, og faktisk satte hun seg opp for aa se!) (ikke vaer redd mamma Moberg, soestrene passer godt paa hverandre selv om de blir sjoesyk og apatisk).
Flygefisk floey ogsaa rundt baaten, og det var goey!

Etter 4 timer paa harde trebenker i en baat kom seks klissblaute soestre fram til hvit strand og varmt (vi kunne varme de vaate, kalde foettene vaare i vannet), turkist vann paa Zanzibar. Den syvende soesteren tok imot oss paa stranden, og det var et gledelig gjensyn!

I dette oeyeblikket er Eliane i Dar og foelger sin kjaere Joacim til flyet (spoers hvor langt han kommer etter vulkanutbruddet som har lammet flytrafikken..)
Karoline og Grete bor i nord, Kendwa (sammen med de 5 fra Moshi ++) og er nettopp kommet til Stone Town (byen paa Zanzibar) for aa moete Christina, Silje, Tone og Hildegunn (som har bosatt seg i steinbyen i noen dager), for byvandring. Vi nyter dagene!

Haaper det ikke svartner helt for dere der hjemme!

Varme hilsner fra Zanzibar!!