Naa pakkes sekkene, vi sier hade til venner i Moshi og i morgen starter safari. Vi gleder oss veldig til 4 dager i Lake Manyara, Serengeti og Ngorongoro-krateret, for aa se paa dyrene i afrika og alt de har aa gjoere! :)
Og, vi har en stor nyhet! De syv soestrene (som ikke er soestre) har nylig faatt vite at de skal faa en bror (som ikke er bror, det hadde vaert rart..!) Eliane sin Joacim har nettopp kjoept billetter for aa komme ned (termin paa onsdag) og feriere med Eliane og litt med de andre soestrene. Vi gleder oss veldig!
Haaper dere har det bra hjemme!
lørdag 27. mars 2010
fredag 26. mars 2010
Ein trall fraa myggsikalen, for aa faa ein kickstart paa helga dekans!
Dalla dalla-sangen (Melodi: Dyrene i Afrika)
Det er ei lita dallavise som du nå får høre, om dallane i afrika og alt de har å kjøre Dalladalla tututut, dalladalla tututut om dallane i afrika og alt de har å kjøre
Det starter opp ved syk’huset med 17 passasjerer, og videre så plukkes det opp alle som vil ver’ med Dalladalla tututut, dalladalla tututut om dallane i afrika og alt de har å kjøre
Når bilen kjører fort avgårde skrankler det i skrapet, for bilen har kjørt langt og lenge fra syk’huset og tilbake Dalladalla tututut, dalladalla tututut om dallane i afrika og alt de har å kjøre
Det er ikke nok med hoppende edderkopper og gigantiske maur
Her i Moshi har regntiden kommet. De to siste nettene har det regnet bergensk regn, og strømmen forsvinner i tide og utide. Vi har hørt at det regner mindre ved kysten, så ser fram til å komme til havet og bade! Akkurat nå blåser vinden kraftig ute, og det er svarte skyer rundt Kilimanjaro (som ikke har vist seg bak skyene på mange dager), og Kilivandrerene er glad for at de har tatt turen tidligere og at de ikke skal bestige fjellet i pøsregn under skumle skyer.
Silje, Karoline og Eliane var på Regional Dermatology Training Centre, KCMC (hudavdelingen) på mandag. Her fulgte de hver sin lege og fikk se og lære mye. Tanzania har i alt 5 dermatologer (hudspesialister), og folk fra hele Tanzania kommer til RDTC for å få behandling og undervisning. Silje møtte en ung gutt, albino, som hadde en blødende kreftsvulst på størrelse med en stor kaffekopp på hodet. Han ble sendt videre til sykehuset i Dar Es Salaam som er det eneste sykehuset i Tanzania som behandler kreft. På hudavdelingen var det mye å lære, de har hudsykdommer i Afrika som vi aldri møter hjemme, og hudforandringer ved HIV/AIDS fikk de også lære litt om. Mandag ble siste dag på KCMC for Silje, Karoline og Eliane. Torsdag og fredag skal de på Kiwakukki, mens resten av dagene blir brukt til å ferdigstille oppgaven og nyte de siste dagene i Moshi.
Christina og Grete er på pediatrisk post 1 (barneavdeling for de yngste barna). Tilstandene her er ofte tøffe å se på. Avdelingen er full, ofte ligger de flere i hver seng, og barn med hjernehinnebetennelse og andre smittsomme infeksjoner ligger side om side med barn med AIDS. Det er heller ingen bønn når det skal stikkes sprøyter eller tas blodprøver. Men Christina og Grete har brakt inn glede med å brette papirfugler, ha med ballonger og blåse opp hansker. Om sykepleierne på P1 liker at det blir så mye liv å røre er ikke noe norske sykepleierstudenter bryr seg om.. J
Tone og Hildegunn har hatt sin andre uke på P3 – nyfødtavdelingen. Mandag var det andre tilstander i avdelingen enn før helgen. Mange barn, og mange svært syke barn. Alle barna har navnelapper, og på sykepleierrunden om morgenen såg de en baby som var merket med: baby unknown. I papirene til baby unknown stod det at han var funnet ved elven nede i byen, og tatt med til sykehuset av politiet. Utrolig trist historie, og vanskelig å forstå så vondt en mor må ha det for å gjøre noe slikt. Det er når vi møter sånne historier at vi skulle ønske vi kunne gjøre noe mer. Det blir rart å skulle dra nå og ikke vite hvordan det går med de små som vi bryr oss sånn om.
Mandag tok Emmaculate, en tanzaniansk sykepleierstudent som vi har blitt kjent med på sykehuset oss med til tanten sin stoffbutikk i byen. Der fikk vi lokale priser, og ikke mzungupriser. Etterpå tok vi henne med ut for å spise. Hun hadde aldri vært på et ”mzungusted” før, slikt har ikke tanzanianere råd til… Hun kunne fortelle oss at paa en nattevakt, som varer fra 20:00 til 08:00 tjener hun 5000 tsh (25kr). Maanedsloennen er omtrent 250.000 tsh (1250kr).
Mens vi satt og spiste pizza i A1 i gaar kveld, ble huset plutselig invadert av 15-20 flygende termitter – kombi kombi. Det var en skremmende opplevelse, mye hyl og skrik. Enda verre ble det da Emmaculate kunne fortelle oss at de slipper vingene, for saa aa bli ekle krypdyr. Termittene dalte over pizzabordet (noe som foerte til et av turens blinkskudd, kodak moment!), og vinger og krypende kropper laag spredt i hele det ellers saa koselige huset.. Tanzanianere, som elsker aa fritere alt, friterer ogsaa disse ekle kroppene og spiser de som snop paa loerdagskvelden. Heldigvis bor det ogsaa en stridbar moey (Hildegunn betyr tilfeldigvis dette) i A1, som gikk loes paa de vemmelige flygende krypene med kost og og lange armer som vaapen. Veldig betryggende for de andre seks..
Ogsaa andre eklinger har invadert hjemmet til de syv soete norske, Tone fikk seg en skrekkopplevelse da hun med munnskyllevann i munnen gikk inn paa doen, lukket doeren, og bare en haandsbredde unna stod det en KJEMPELANG tusenbein (les med Dagfinn Lyngboe’s skommel-foeflekk-stemme), sikkert TJUE centimeter lang og stirret paa henne med et fryktinngytende blikk. De andre hoerte bare Tone’s lange armer proeve aa krafse seg ut doeren. Da hun kom ut fra skrekkkammeret var hun vill i bikket, og loep mot Grete som ikke forstod stort, men ble redd hun ogsaa (Tone kunne jo ikke si noe med munnen full av munnskyllevann). Etter aa ha spyttet ut munnskyllevannet og faatt pusten tilbake kunne hun fortelle den traumatiske opplevelsen til et skrekkslagent publikum.. Det tok timesvis foer roen senket seg igjen i A1, mange hadde nok mareritt denne natten om meterlange krypdyr og flygende monster.
søndag 21. mars 2010
Noen bilder fra de siste ukene i Moshi
God stemning med svenske venninner, paa vei til Watering Hole
Utekinoen paa Watering Hole, god stemning!
Hildegunn, Jan fra Australia med uniform fra helse bergen og Silje
Grete og Christina paa foedeavdelingen
Lite barn paa barnehjemmet som synes det var stas med ballong og Christina sin tape-lek
Hildegunn mater baby paa nyfoedtavdelingen
Barn ved kaffeplantasjen som var svaert begeistret for mzunguer
Verdens ferskeste og beste kaffe, til alles begeistring...
Barn paa kaffeplantasjen
Christina og en av jentene paa barnehjemmet
Silje og jordmor i aksjon med en nyfoedt
Stroemmen gaar mot oss, internettet gaar mot oss, men her er siste oppdatering fra KCMC og Moshi
En ny uke er gått på KCMC. Christina (som ble tante til lille Ingebjørg på søndag, HURRA og GRATULERER!) og Grete har vært på Kiwakukki denne uken. Det vil si å stikke nesen innom organisasjonens hovedkvarter torsdag og fredag for å lære litt om hvordan organisasjonen jobber. Meget med venting medfølger, men de har også lært en del om hvordan Kiwakukki hjelper barn, kvinner og familier som er rammet av HIV/AIDS. På fredag var de så heldige at de fikk være med på skolebesøk på fire av de lokale barneskolene, og vakte stor oppsikt med sin lyse hud i de ulike skolegårdene. Grete og Christina følte seg som kjendiser da de ”high-fivet” med barna de møtte og passerte... OG: Grete har lært å brette papirfugler!
Silje, Karoline og Eliane har tilbrakt uken på fødeavdelingen. Der har det kommet riktig mange nye afrikanere til verden, både ved keisersnitt, på vanlig måte og med vakuum. De tre har lært masse, men verpesjukne er fortsatt fraværende selv om ønsket om en sjokolodebaby en dag i fremtiden blir større og større for hver baby vi ser. Riktig aktive sykepleierstudenter er de; Karoline har klippet navlestreng, Silje har tatt imot keisersnittbabyer i det de er kommet ut og gjort vaginalundersøkelse, og Eliane med sin fantastiske mobiltelefonlommelykt (”hjemmesykepleiemobilen”) har lyst opp fødsler når strømmen går (noe den gjør titt og ofte) og stelt med babyene. Flere babyer ble født med seks fingre denne uken også, men ingen ser ut til å vite (eller bry seg om) hvorfor. Da Eliane, Karoline og Silje igjen spurte hvorfor dette forekommer så fikk de svaret ”it’s abnormality..!” som om at vi ikke har skjønt det…
Seksfingrete babyer er også å finne på nyfødtavdelingen hvor Tone og Hildegunn har tilbrakt uken. Ingen her ser heller ut til å vite hvorfor. Men en lege kunne forklare litt om hvorfor det ikke blir brukt morsmelkerstatning til de små babyene (men kumelk som vi har skrevet tidligere). Det koster 20.000tsh (100kr) for bare en liten pakke med morsmelkerstatning, noe som til sammenligning er over ti ganger så mye som dagslønnen til kantinedamen.
I tillegg til å lære av denne snakkesalige statistikk-interesserte legen har Tone og Hildegunn (som begge har teken på beken, fortsatt) vasket, matet og snakket med de søte små, til lukten av varm melk og avføring har satt seg godt i nese, klær og hår. Fredag var sykepleierene på avdelingen mest opptatt av å diskutere den dårlige lønnen de hadde fått over en kopp te og ti, og satte Tone og Hildegunn til morgenstell av babyene, første og andre materunde (noe som innebærer å kombinere riktig baby med riktig mamma, som kan være utfordrende nok med tanzanianske navn) og skrive i roundbook under legerunden. Og de to tok oppgavene på strak arm og babyene ble ren, pen, mett og videre behandling fra legene ble notert i roundbook. De hadde en god dag, fredag fikk de gjøre det de kan, og lære mer av legene som snakket engelsk for anledningen.
Oppgaven vi skriver handler om barn og HIV/AIDS. Sjansen for overføring av HIV-smitte fra mor til barn er under fødsel 20 %, ved amming 10 % og i svangerskapet 10 %. For å unngå smitte kunne man ta keisersnitt, men som legen fortalte er det under omstendighetene her så stor infeksjonsfare for moren at det ikke alltid blir tatt keisersnitt selv om mor har HIV. Som vi allerede nevnte er også morsmelkerstatning veldig dyrt, og derfor ammer mange HIV-smittede mødre babyene sine selv om det er smittefare (de anbefales imidlertid å kun amme i 6 mnd, ikke mer enn absolutt nødvendig). HIV-smittede kvinner klarer ikke heller nødvendigvis å unngå svangerskap, pga forventing om å få mange barn.
Vi ser så altfor godt at skeiv fordeling av ressurser (og kunnskap?) i verden har mye av skylden for at 2 000 000 barn i Afrika sør for Sahara har HIV/AIDS (av 2 300 000 i hele verden, WHO 2005).
Torsdag besøkte vi et barnehjem, Msamaria litt utenfor Moshi sentrum. Her bor det 64 barn, 7 jenter og resten gutter fra 4 til 19 år. Barnehjemmet ble åpnet av Mama Msamaria i 2007, en kvinne som må ha et stort hjerte og mye pågangsmot. Alle hadde hver sin køyeseng, men overflod var det ikke. De har ingen faste sponsorer, men enkeltgaver fra privatpersoner har gjort det mulig å sende alle barna på offentlig skole. Etter omvisning i hjemmet deres presenterte barna seg for oss en etter en, og de sang og hadde show. Slangemennesker som imponerte! Etterpå gav vi ballonger og såpebobler som vi hadde med, noe som lagde et herlig kaos av latter, hyl, ballongsmell og lek. Kameraene våre var også veldig gøye, og det ble tatt bilder og film i massevis.
Det var kjekt å glede barna med litt moro med ballonger, tape, kamera og nye fjes, men rart og litt trist å forlate de alle sammen der.. Hvor fortsetter livet deres herfra, og hva har det vært før? Kanskje tar vi en liten tur innom før vi drar fra Moshi og gir fra oss litt medisinsk utstyr som vi ikke har brukt og kanskje noen andre småting. Du, kjære leser, kan også lære mer om barnehjemmet på: www.msamariakids.org
Dagene på sykehuset kan være slitsomme, så på ettermiddagene prøver vi å finne på kjekke ting. Mandag kveld var det mimelek i A1 (huset vårt) – Dan’s hour of power, til glede og entusiasme, selv om vi var skeptiske til alias-lignende lek på engelsk... Denne uken har vi vært hos skredder, og alle har bestilt både kjoler og skjørt som vi skal være skredderfine i til helgen. Gurimalla så fine alle sammen ble! Alle i fine nye kjoler var vi på reggae-konsert lørdag kveld under stjernehimmelen. Det ble danset, selv om reggea-danseføttene våre ikke kan måle seg med de lokales dansekunster.
Vi må også nevne vår søte, snille taxisjåfør; Sadik, fra Respect Taxi Crew som har fått seg ny bil denne uken, med plass til 7 passasjerer! Til vår alles store begeistring er det nå plass til alle i en bil. Sadik som har kjørt oss ofte nå, ler bare når han ser oss, og vi er vel alle enige om at bilen er perfekt for 7 søstre som ikke er søstre og deres taxisjåfør Sadik, som en super familie i en super ny familiebil! Vi er blitt så glad i han, han kjører så fint og han vet hvor vi skal. Det er også han som har vært pizzabud for oss ved et par anledninger, noe han bare vil ha 15-20 kr for, men som vi synes han fortjener så mye mer for. Det er kanskje ikke så rart at han har fått råd til ny bil… Alle skulle ønske at han ville være med oss på bilferie når vi om en uke vender nesen mot safari, innlandferie og så badeliv.
Ps: Tusen takk for kommentarer, det er gøy og vi setter veldig stor pris på det!
Silje, Karoline og Eliane har tilbrakt uken på fødeavdelingen. Der har det kommet riktig mange nye afrikanere til verden, både ved keisersnitt, på vanlig måte og med vakuum. De tre har lært masse, men verpesjukne er fortsatt fraværende selv om ønsket om en sjokolodebaby en dag i fremtiden blir større og større for hver baby vi ser. Riktig aktive sykepleierstudenter er de; Karoline har klippet navlestreng, Silje har tatt imot keisersnittbabyer i det de er kommet ut og gjort vaginalundersøkelse, og Eliane med sin fantastiske mobiltelefonlommelykt (”hjemmesykepleiemobilen”) har lyst opp fødsler når strømmen går (noe den gjør titt og ofte) og stelt med babyene. Flere babyer ble født med seks fingre denne uken også, men ingen ser ut til å vite (eller bry seg om) hvorfor. Da Eliane, Karoline og Silje igjen spurte hvorfor dette forekommer så fikk de svaret ”it’s abnormality..!” som om at vi ikke har skjønt det…
Seksfingrete babyer er også å finne på nyfødtavdelingen hvor Tone og Hildegunn har tilbrakt uken. Ingen her ser heller ut til å vite hvorfor. Men en lege kunne forklare litt om hvorfor det ikke blir brukt morsmelkerstatning til de små babyene (men kumelk som vi har skrevet tidligere). Det koster 20.000tsh (100kr) for bare en liten pakke med morsmelkerstatning, noe som til sammenligning er over ti ganger så mye som dagslønnen til kantinedamen.
I tillegg til å lære av denne snakkesalige statistikk-interesserte legen har Tone og Hildegunn (som begge har teken på beken, fortsatt) vasket, matet og snakket med de søte små, til lukten av varm melk og avføring har satt seg godt i nese, klær og hår. Fredag var sykepleierene på avdelingen mest opptatt av å diskutere den dårlige lønnen de hadde fått over en kopp te og ti, og satte Tone og Hildegunn til morgenstell av babyene, første og andre materunde (noe som innebærer å kombinere riktig baby med riktig mamma, som kan være utfordrende nok med tanzanianske navn) og skrive i roundbook under legerunden. Og de to tok oppgavene på strak arm og babyene ble ren, pen, mett og videre behandling fra legene ble notert i roundbook. De hadde en god dag, fredag fikk de gjøre det de kan, og lære mer av legene som snakket engelsk for anledningen.
Oppgaven vi skriver handler om barn og HIV/AIDS. Sjansen for overføring av HIV-smitte fra mor til barn er under fødsel 20 %, ved amming 10 % og i svangerskapet 10 %. For å unngå smitte kunne man ta keisersnitt, men som legen fortalte er det under omstendighetene her så stor infeksjonsfare for moren at det ikke alltid blir tatt keisersnitt selv om mor har HIV. Som vi allerede nevnte er også morsmelkerstatning veldig dyrt, og derfor ammer mange HIV-smittede mødre babyene sine selv om det er smittefare (de anbefales imidlertid å kun amme i 6 mnd, ikke mer enn absolutt nødvendig). HIV-smittede kvinner klarer ikke heller nødvendigvis å unngå svangerskap, pga forventing om å få mange barn.
Vi ser så altfor godt at skeiv fordeling av ressurser (og kunnskap?) i verden har mye av skylden for at 2 000 000 barn i Afrika sør for Sahara har HIV/AIDS (av 2 300 000 i hele verden, WHO 2005).
Torsdag besøkte vi et barnehjem, Msamaria litt utenfor Moshi sentrum. Her bor det 64 barn, 7 jenter og resten gutter fra 4 til 19 år. Barnehjemmet ble åpnet av Mama Msamaria i 2007, en kvinne som må ha et stort hjerte og mye pågangsmot. Alle hadde hver sin køyeseng, men overflod var det ikke. De har ingen faste sponsorer, men enkeltgaver fra privatpersoner har gjort det mulig å sende alle barna på offentlig skole. Etter omvisning i hjemmet deres presenterte barna seg for oss en etter en, og de sang og hadde show. Slangemennesker som imponerte! Etterpå gav vi ballonger og såpebobler som vi hadde med, noe som lagde et herlig kaos av latter, hyl, ballongsmell og lek. Kameraene våre var også veldig gøye, og det ble tatt bilder og film i massevis.
Det var kjekt å glede barna med litt moro med ballonger, tape, kamera og nye fjes, men rart og litt trist å forlate de alle sammen der.. Hvor fortsetter livet deres herfra, og hva har det vært før? Kanskje tar vi en liten tur innom før vi drar fra Moshi og gir fra oss litt medisinsk utstyr som vi ikke har brukt og kanskje noen andre småting. Du, kjære leser, kan også lære mer om barnehjemmet på: www.msamariakids.org
Dagene på sykehuset kan være slitsomme, så på ettermiddagene prøver vi å finne på kjekke ting. Mandag kveld var det mimelek i A1 (huset vårt) – Dan’s hour of power, til glede og entusiasme, selv om vi var skeptiske til alias-lignende lek på engelsk... Denne uken har vi vært hos skredder, og alle har bestilt både kjoler og skjørt som vi skal være skredderfine i til helgen. Gurimalla så fine alle sammen ble! Alle i fine nye kjoler var vi på reggae-konsert lørdag kveld under stjernehimmelen. Det ble danset, selv om reggea-danseføttene våre ikke kan måle seg med de lokales dansekunster.
Vi må også nevne vår søte, snille taxisjåfør; Sadik, fra Respect Taxi Crew som har fått seg ny bil denne uken, med plass til 7 passasjerer! Til vår alles store begeistring er det nå plass til alle i en bil. Sadik som har kjørt oss ofte nå, ler bare når han ser oss, og vi er vel alle enige om at bilen er perfekt for 7 søstre som ikke er søstre og deres taxisjåfør Sadik, som en super familie i en super ny familiebil! Vi er blitt så glad i han, han kjører så fint og han vet hvor vi skal. Det er også han som har vært pizzabud for oss ved et par anledninger, noe han bare vil ha 15-20 kr for, men som vi synes han fortjener så mye mer for. Det er kanskje ikke så rart at han har fått råd til ny bil… Alle skulle ønske at han ville være med oss på bilferie når vi om en uke vender nesen mot safari, innlandferie og så badeliv.
Ps: Tusen takk for kommentarer, det er gøy og vi setter veldig stor pris på det!
Kjaere venner, vi lever! Men internett har ikke spilt paa lag i det siste, saa bildene vi har gjort klar og det siste blogginnlegget lar vente paa seg litt til. Ryktet sier at snoen har forsvunnet hjemme, det unner vi dere! Her er det meldt heteboelge, det kan bli spennende (vi synes det er varmt allerede..!)
Nytt blogginnlegg, bilder og forhaapentligvis en liten film kommer plutselig!
Nytt blogginnlegg, bilder og forhaapentligvis en liten film kommer plutselig!
mandag 15. mars 2010
Hatletveit, Fyllingen og Ekanger... (aka Moland og French)
Loerdag formiddag dro Karoline, Grete og Hildegunn til Moshi-town med dalla dalla (minibuss som stappes full av folk (det er ikke fullt foer det renner over) og kjoerer oss den ca 15min lange turen til sentrum av byen for 250 t shilling som er 1,25kr) for aa besoeke en skredder som kan lage kjoler til oss. Karoline (som drikker over 3 liter vann om dagen) hadde en tom vannflaske i hendene, som hun spesifiserte allerede paa dalla dallaen at hun skulle finne et bossspann til. Da vi var kommet til byen saag Karoline et spann fullt av tomme plastflasker, og hun la sin egen sammen med de. Vi kikket innom en butikk, og naar vi kom ut igjen paa gaten kom en litt smaaskummel dame med hvit t-skjorte med en eller annen logo bort til oss og sa "you have a problem". Vi ble noget skeptiske, trodde hun var fra en organisasjon som ville ha mzungupengene vaare og var paa vei til aa gaa. Men den strenge damen holdt godt fast i armen til Grete, og hun proevde aa fortelle oss at Karoline hadde kastet plastflasken sin feil og at i Moshi by finner de seg ikke i slik forsoepling. Vi var svaert skeptisk til serioesiteten til den strenge damen og lurte paa om hun skulle banke oss eller ta alle pengene vaare. Alle var skjelven i stemmen og angret en aldri saa liten smule paa at vi hadde dradd til byen og ikke til bassenget som de andre hadde gjort.. Tre forvirrete mzunguer ble tatt med til kontoret til det vi naa forstod var det beryktede soeppelpolitiet (de andre jentene i Moshi hadde fortalt oss om). Den strenge soeppelpolitidamen sa: " you have to go to boss, in office, no pay..!" Skeptiske ble vi til slutt med og sto i koe sammen med andre syndere. Knerene var allerede gele, og ble ikke bedre at de strenge soeppelpolitimennene med pistol i beltet. Plutselig ser Hildegunn dr.Lenny som vi kjenner fra KCMC paa andre siden av gaten, geleknerene tok fart og loep for aa spoerre om han kunne komme og hjelpe oss og kanskje fungere en smule som oversetter. Han forklarte oss at vi skulle faa en bot paa 50.000 tsh (250kr) for tabben Karoline hadde gjort, og vi proevde aa forklare at det hele var en misforstaelse. Snille dr.Lenny snakket swahili med strengedamen og jeg hoerte han bruke KCMC-kortet , noe som gjorde at vi fikk straffereduksjon, kun 30.000tsh (150kr)... Boten er blodpris i dette landet for aa si det mildt, for sammenligning kan det sies at en av damene som jobber i kantinen tjener under 2000tsh hver dag, paa 12timers vakt.
Saa vi stilte oss i koe for aa gaa inn til big boss-boss aa betale boten vaar. Paa en stol foran pulten satt en mann og vi forstod de diskuterte. Saa kommer strengedamen bort til oss og sier: "han betaler ikke, han skal i fengsel.. Dere kommer ogsaa i fengsel hvis dere ikke betaler!" Skjelven i buksene betalte vi pent boten og kom oss endelig vekk. Is og fruktsalat paa Coffee Shop hjalp paa nervene, og det ble tatt "Moland og French"-bilder der Karoline ler av kvitteringen paa boten og brosjyren vi fikk med for aa laere til neste gang.. Haaper det ikke blir rettssak her, de bildene kan smelle tilbake paa oss...! :P
Saa det ordnet seg for snille piker, til slutt. Alle fikk bestilt seg kjoler og var svaert pene under avskjedsfesten for australienerene om kvelden. Men naa vet vi at vi ikke skal saa mye som slippe en liten bossbit paa bakken i Moshi by, og at Karoline boer faa seg en camelback-ryggsekk saa vannflaskeproblemet loeses..
Saa vi stilte oss i koe for aa gaa inn til big boss-boss aa betale boten vaar. Paa en stol foran pulten satt en mann og vi forstod de diskuterte. Saa kommer strengedamen bort til oss og sier: "han betaler ikke, han skal i fengsel.. Dere kommer ogsaa i fengsel hvis dere ikke betaler!" Skjelven i buksene betalte vi pent boten og kom oss endelig vekk. Is og fruktsalat paa Coffee Shop hjalp paa nervene, og det ble tatt "Moland og French"-bilder der Karoline ler av kvitteringen paa boten og brosjyren vi fikk med for aa laere til neste gang.. Haaper det ikke blir rettssak her, de bildene kan smelle tilbake paa oss...! :P
Saa det ordnet seg for snille piker, til slutt. Alle fikk bestilt seg kjoler og var svaert pene under avskjedsfesten for australienerene om kvelden. Men naa vet vi at vi ikke skal saa mye som slippe en liten bossbit paa bakken i Moshi by, og at Karoline boer faa seg en camelback-ryggsekk saa vannflaskeproblemet loeses..
torsdag 11. mars 2010
Shikamoo
I skrivende stund går vår søte Tone rundt i leiligheten og lurer på om hun skal dusje, å dusje er nemlig ikke som hjemme. Når man skal dusje i Afrika må man vurdere behov etter grad av skittenhet, tilgjengelighet på vann med futt i og hvorvidt man skal bruke mer av Afrikas vann for egen forfengelighet. Hårvask vurderes for eksempel ofte til overdreven renslighet pga tiden det tar og hvor mye vann som skal til for å vaske norsk hår. Løsningen på redusert antall hårvask hver uke er: (og dette er et kjempebra motetips til dere der hjemme også, siden vi nå er bloggere er det også vår oppgave å tipse leserne våre om mote og sånt, lissom) Talkum/babypudder! !! Kjempebra! Fet hodebunn forsvinner fort med en dose pudder i håret, dessuten gir det volum og reduserer synligheten av ettervekst (må dessverre si at effekten er best på blondt hår). (PS: vil legge til at vi lukter ikke direkte vondt. Innad i gruppen er det ingen som skiller seg ut med spesielt dårlig lukt, selv om vi må innrømme at (kanskje) om vi plutselig stod hjemme i Norge ville mange av dere satt pris på at vi hadde tatt en dusj og en dæsj parfyme)…
Det er en stund siden vi blogget sist (fordi vi har internalisert african time), her kommer en oppdatering fra praksisen den siste tiden:
Forrige uke begynte Eliane, Silje og Karoline sin to uker lange praksis på nyfødt/prematuravdeling (for tidlig født). Avdelingen har 26 plasser og har for øyeblikket 43 pasienter. De små barna blir gitt kumelk, og avdelingen bærer preg av lukten av varm melk. Grunnen til at det blir gitt kumelk (som i Norge frarådes å gi til barn under 1 år) er at de mener at morsmelkerstatning er giftig.
I løpet av forrige uke og denne uken har Eliane, Karoline og Silje også fått se 4 barn med 6 fingre på hver hånd og 6 tær på hver fot. For å ta vekk den 6. fingeren eller tåen blir det knytt en tråd rundt, som henger til fingeren/tåen dør og faller av…
Babyene på denne avdelingen er små, den minste som er inne akkurat nå er 900 gram. Det er små kasser med lokk på som de små skal ligge oppi, og disse er vanligvis passe for de fleste babyene som kommer inn. Men i løpet av den siste uken kom det inn en baby på 5kg og en på 5.5kg, og de to stakkarene fikk det trang i de små kassene.
Grete og Christina var i forrige uke på fødeavdelingen, og fikk oppleve mye. Christina forklarte alle fødslene med at det var fullmåne, og de to har sett både tvillingfødsel, mange normale fødsler, setefødsel og opplevd at en liten nyfødt døde. Da den første av de to tvillingene var født ble det sagt i fødeavdelingen: ”oi, det er en til!” og så kom baby nummer to. I Tanzania er ultralydundersøkelse en sjeldenhet, noe som kan gi overraskelser ved fødsel. Christina som er en kløpper på babyområdet (og hun vi alle går til når vi har spørsmål om mor/barn) fikk spørsmål fra jordmødrene i slutten av uken om hun ikke snart skulle ta imot en baby selv og ikke bare stå å se. Christina som hadde veldig lyst fikk dessverre aldri anledningen til dette, men begge har lært masse om fødsler og keisersnitt. Denne uken er de begynt på obstetrikk (før fødsel og barsel).
Tone og Hildegunn tilbrakte forrige uke på obstetrikk (svangerskapsomsorg etter 7.mnd og barsel). Her ble det stell av nyfødte, Hildegunn fikk gi en poliovaksine og vi har lært at alle nyfødte i Tanzania får både polio og BCG gratis, noe vi ble veldig glad for å høre.
Obstetrikken hadde i forrige uke 75 pasienter, mange ligger to og to i hver seng og mange ligger på madrasser på gulvet og det er babyer over alt. Det må sies at Tone har fått teken på beken!
Hver morgen er like fascinerend på obstetrikkavd., da rundt 50 leger og legestudenter samles i og utenfor et pasientrom med 3 senger for ”second opinion”. African second opinion er det samme som norsk fifty second opinion…
Torsdag var en sykepleier syk, og oversøster Happiness bad Hildegunn og Tone om å gi sykepleie til 5 kvinner som nettopp hadde tatt keisersnitt. De tok oppgaven, med en blandet følelse over ansvaret de hadde fått. En av pasientene hadde kjempehøy puls og blodtrykk (BT: 190/110 og P:120). Tone og Hildegunn gav straks beskjed til legene som gikk legerunde (kl ca 10) som sa de kom snart til dette rommet. Det var ingen sykepleiere på avdelingen å ta kontakt med, og hele situasjonen var ganske ekkel, da vi vet at hjemme hadde legene kommet fort. Ingenting skjedde, og først klokken 13 når oversøster Happiness kom tilbake fikk vi gitt beskjed til hun som så snakket med strengestemmen til legene. Endelig ble det gjort ting, selv om det var etter african time…
Fredag var det KCMC-day, det innebar partytelt med stands fra ulike avdelinger på forsiden av sykehuset og høy musikk. Vi snakket med laben som kunne vise oss innvollsormer på glass, albinoavdelingen som kunne fortelle oss en del om hvordan det er å være albino i Tanzania og rosa tanzanianske sykepleierstudenter i sitt rosa telt med rosa ballonger som snakket om prevensjon og fødsel.
Helgen byr på avveksling og hygge for de 7 søstre (som ikke er søstre). Fredag var vi ute og feiret 30-årsdagen til vår kjære australienske venn Kevin, som ble veldig glad for norsk bursdagssang, to ballonger og noen norske mynter, samt en ”partyglove” (bursdagkort, man tager hva man haver). På La Liga ble det danset til afrikanske rytmer til krampen tok oss.
Lørdag var noen i på shopping i Moshi-town mens andre bestilte take away. Vi er blitt glad i vårt ”respect taxi crew” som til og med henter mat til oss i byen og aldri er mer enn ti minutter unna. Lørdagskvelden spiste Christina, Karoline og Grete hjemmelaget pizza hjemme, mens de fire andre spiste middag på tysk restaurant med de tre australienerene som skal bestige Kili denne uken. (En av de er fortsatt ikke overbevist om at reinsdyr finnes andre steder enn i historier om julenissen..)
Søndag dro alle sammen på tur til en kaffeplantasje. Her fikk vi lære hele prosessen fra frø til kaffetre til ferdig kaffe. Vi tok skallet av tørkede kaffebønner, brente kaffebønnene på bål for så å kverne kaffen og lage kaffe. Det er den ferskeste og beste kaffen vi har smakt, til og med Eliane og Grete (som ikke drikker kaffe) måtte innrømme at den smakte VELDIG godt (les: ok, ikke så gale som forventet). Mens vi vandret forbi husene til chagga-stammefolk hørte vi plutselig mange entusiastiske barnestemmer rope WAZUNGUUU!!! (=hvitinger). Vi tok bilder og viste og hadde dermed en hale av søte chaggabarn etter oss, som om at vi skulle være kjendiser (la oss tro det, det er fordi vi er kjemperare..)
Lunsj var banansuppe (nam!) og ris, kjøtt, pasta og salat/grønnsaker. Vi var gode og mette, men visste at vi skulle få servert bananabeer til slutt (øl laget litt på hips om haps av bananer og african time). Som vi ventet oss var ikke bananabeer det beste vi hadde smakt i vårt liv, men smake gjorde vi, og det var kult…
Da vi kom hjem igjen til huset vårt var prisen på transporten endret fra eight til eigthy, noe de unnskyldte med at vi må ha hørt feil. Men Silje var en kløpper på krangling, og til slutt slapp vi unna med en pris midtimellom, stolt av Siljemor, flinking!
Kvinnedagen hadde vi tenkt å feire med piker, vin og sang. Men ufrivillig ble feiringen til piker, rap og vann, da restauranten innebar høy rappemusikk der kvinner blir fremstilt som objekter. Dette gav stemningen en god knekk, og budskapet med kvinnedagen druknet bort..
Ellers går dagene i chilling ved bassenget på Impala, tørre vitser fra alle kanter (spesielt Eliane) og sang så det synger etter. Livet i A1 er som en musikal (myggsikal, med myggstift som mikrofon) mye takket være Eliane (the queen of lyrics) som har en sang til alle situasjoner, we love it!!
Det er en stund siden vi blogget sist (fordi vi har internalisert african time), her kommer en oppdatering fra praksisen den siste tiden:
Forrige uke begynte Eliane, Silje og Karoline sin to uker lange praksis på nyfødt/prematuravdeling (for tidlig født). Avdelingen har 26 plasser og har for øyeblikket 43 pasienter. De små barna blir gitt kumelk, og avdelingen bærer preg av lukten av varm melk. Grunnen til at det blir gitt kumelk (som i Norge frarådes å gi til barn under 1 år) er at de mener at morsmelkerstatning er giftig.
I løpet av forrige uke og denne uken har Eliane, Karoline og Silje også fått se 4 barn med 6 fingre på hver hånd og 6 tær på hver fot. For å ta vekk den 6. fingeren eller tåen blir det knytt en tråd rundt, som henger til fingeren/tåen dør og faller av…
Babyene på denne avdelingen er små, den minste som er inne akkurat nå er 900 gram. Det er små kasser med lokk på som de små skal ligge oppi, og disse er vanligvis passe for de fleste babyene som kommer inn. Men i løpet av den siste uken kom det inn en baby på 5kg og en på 5.5kg, og de to stakkarene fikk det trang i de små kassene.
Grete og Christina var i forrige uke på fødeavdelingen, og fikk oppleve mye. Christina forklarte alle fødslene med at det var fullmåne, og de to har sett både tvillingfødsel, mange normale fødsler, setefødsel og opplevd at en liten nyfødt døde. Da den første av de to tvillingene var født ble det sagt i fødeavdelingen: ”oi, det er en til!” og så kom baby nummer to. I Tanzania er ultralydundersøkelse en sjeldenhet, noe som kan gi overraskelser ved fødsel. Christina som er en kløpper på babyområdet (og hun vi alle går til når vi har spørsmål om mor/barn) fikk spørsmål fra jordmødrene i slutten av uken om hun ikke snart skulle ta imot en baby selv og ikke bare stå å se. Christina som hadde veldig lyst fikk dessverre aldri anledningen til dette, men begge har lært masse om fødsler og keisersnitt. Denne uken er de begynt på obstetrikk (før fødsel og barsel).
Tone og Hildegunn tilbrakte forrige uke på obstetrikk (svangerskapsomsorg etter 7.mnd og barsel). Her ble det stell av nyfødte, Hildegunn fikk gi en poliovaksine og vi har lært at alle nyfødte i Tanzania får både polio og BCG gratis, noe vi ble veldig glad for å høre.
Obstetrikken hadde i forrige uke 75 pasienter, mange ligger to og to i hver seng og mange ligger på madrasser på gulvet og det er babyer over alt. Det må sies at Tone har fått teken på beken!
Hver morgen er like fascinerend på obstetrikkavd., da rundt 50 leger og legestudenter samles i og utenfor et pasientrom med 3 senger for ”second opinion”. African second opinion er det samme som norsk fifty second opinion…
Torsdag var en sykepleier syk, og oversøster Happiness bad Hildegunn og Tone om å gi sykepleie til 5 kvinner som nettopp hadde tatt keisersnitt. De tok oppgaven, med en blandet følelse over ansvaret de hadde fått. En av pasientene hadde kjempehøy puls og blodtrykk (BT: 190/110 og P:120). Tone og Hildegunn gav straks beskjed til legene som gikk legerunde (kl ca 10) som sa de kom snart til dette rommet. Det var ingen sykepleiere på avdelingen å ta kontakt med, og hele situasjonen var ganske ekkel, da vi vet at hjemme hadde legene kommet fort. Ingenting skjedde, og først klokken 13 når oversøster Happiness kom tilbake fikk vi gitt beskjed til hun som så snakket med strengestemmen til legene. Endelig ble det gjort ting, selv om det var etter african time…
Fredag var det KCMC-day, det innebar partytelt med stands fra ulike avdelinger på forsiden av sykehuset og høy musikk. Vi snakket med laben som kunne vise oss innvollsormer på glass, albinoavdelingen som kunne fortelle oss en del om hvordan det er å være albino i Tanzania og rosa tanzanianske sykepleierstudenter i sitt rosa telt med rosa ballonger som snakket om prevensjon og fødsel.
Helgen byr på avveksling og hygge for de 7 søstre (som ikke er søstre). Fredag var vi ute og feiret 30-årsdagen til vår kjære australienske venn Kevin, som ble veldig glad for norsk bursdagssang, to ballonger og noen norske mynter, samt en ”partyglove” (bursdagkort, man tager hva man haver). På La Liga ble det danset til afrikanske rytmer til krampen tok oss.
Lørdag var noen i på shopping i Moshi-town mens andre bestilte take away. Vi er blitt glad i vårt ”respect taxi crew” som til og med henter mat til oss i byen og aldri er mer enn ti minutter unna. Lørdagskvelden spiste Christina, Karoline og Grete hjemmelaget pizza hjemme, mens de fire andre spiste middag på tysk restaurant med de tre australienerene som skal bestige Kili denne uken. (En av de er fortsatt ikke overbevist om at reinsdyr finnes andre steder enn i historier om julenissen..)
Søndag dro alle sammen på tur til en kaffeplantasje. Her fikk vi lære hele prosessen fra frø til kaffetre til ferdig kaffe. Vi tok skallet av tørkede kaffebønner, brente kaffebønnene på bål for så å kverne kaffen og lage kaffe. Det er den ferskeste og beste kaffen vi har smakt, til og med Eliane og Grete (som ikke drikker kaffe) måtte innrømme at den smakte VELDIG godt (les: ok, ikke så gale som forventet). Mens vi vandret forbi husene til chagga-stammefolk hørte vi plutselig mange entusiastiske barnestemmer rope WAZUNGUUU!!! (=hvitinger). Vi tok bilder og viste og hadde dermed en hale av søte chaggabarn etter oss, som om at vi skulle være kjendiser (la oss tro det, det er fordi vi er kjemperare..)
Lunsj var banansuppe (nam!) og ris, kjøtt, pasta og salat/grønnsaker. Vi var gode og mette, men visste at vi skulle få servert bananabeer til slutt (øl laget litt på hips om haps av bananer og african time). Som vi ventet oss var ikke bananabeer det beste vi hadde smakt i vårt liv, men smake gjorde vi, og det var kult…
Da vi kom hjem igjen til huset vårt var prisen på transporten endret fra eight til eigthy, noe de unnskyldte med at vi må ha hørt feil. Men Silje var en kløpper på krangling, og til slutt slapp vi unna med en pris midtimellom, stolt av Siljemor, flinking!
Kvinnedagen hadde vi tenkt å feire med piker, vin og sang. Men ufrivillig ble feiringen til piker, rap og vann, da restauranten innebar høy rappemusikk der kvinner blir fremstilt som objekter. Dette gav stemningen en god knekk, og budskapet med kvinnedagen druknet bort..
Ellers går dagene i chilling ved bassenget på Impala, tørre vitser fra alle kanter (spesielt Eliane) og sang så det synger etter. Livet i A1 er som en musikal (myggsikal, med myggstift som mikrofon) mye takket være Eliane (the queen of lyrics) som har en sang til alle situasjoner, we love it!!
Kilimanjaro (5895 moh) ler av Galdhøpiggen (2469 moh)!
Kilimanjaro er verdens høyeste frittstående fjell og Afrikas høyeste punkt (Uhuru peak, 5895 moh). På grunn av høyden (altitude) kan det være vanskelig å nå toppen pga. den tynne luften.
Dag 1 – 22. Februar 2010
IT’S KILITIME! 5 kjempespente jenter (Silje, Grete, Karoline, Eliane og Tone) var klare for avgang fra Machame gate’n (1700 moh) kl. 10:20. Bussen som hentet oss var stappet med et lass av bagasje og et team på 23 stykker, inkludert guide (Rodin), assisterende guide (”oksygenmannen” aka. ”Rosa”), en kokk, en servitør/altmuligmannen og en hel haug med bærere! Etter registrering og litt ompakkning i ryggsekkene var vi klare til å begi oss ut på den utrolige reisen ;) Terrenget var veldig fint, evig grønt og litt jungel-aktig. Tempoet var som forventet seint for å spare energi (pole pole). Vi ble imponert over bærerene som fraktet alt fra telt og gryter til stoler og bærbare toaletter på rygg og hodet(!) oppover ulent terreng. Etter lunsj begynte det å regne og det var på med regnponcho, men stemningen var på topp likevel! Da vi kom frem til Machame hut (den første campen på 3000 moh) fikk vi varm drikke, popcorn og nøtter i matteltet og ikke minst varmt vann til å vaske oss i (luksus!). Etter middag (og vi får forrett også!) målte Rodin både oksygenmetning og puls samt rapportering av eventuell hodepine/kvalme/oppkast (symptomer på høydesyke). Dagens etappe gikk smertefritt bortsett fra en uheldig Grete som mistet kameraet og hadde fikk et ubehagelig møte med bakken :P.
Dagens Rodin: ”Eliane you look like a baby!”
Dag 2 – 23. Februar 2010
Vi begynte å gå kl. 8:45 etter en luksusfrokost med både havresuppe, egg, bacon og pølser. Dagens etappe var jevnt bratt hvor vi steg over 800 meter. Vi begynte allerede her å merke den tynne luften. Terrenget forandret seg til mindre buskvekster og mer stein og fjell (og litt sørpete fra gårsdagens regn). Etter fire timer var vi fremme ved Shira campen (3840 moh). Plutselig klarnet skyene vekk og avdekket toppen av fjellet. Det føltes ”So close but yet so far”. For aklimatiseringens skyld gikk vi litt ekstra fra Shira camp til Shira hut (3950 moh) og tilbake. På vei dit møtte vi to svensker hvor han ene var sterkt høydepåvirket og stod og spydde i buskene. Silje ble også litt dårlig denne dagen, kvalm og uvell og orket nesten ikke å spise noen ting. Rodins tiltak var sitron drysset med salt (minus tequila!) og ingefærte. Ifølge Silje nokså funksjonelle kjærringråd. Vi merket at temperaturen sank og vi stod tiltider midt inni skyene, merkelig.
Dagens Rodin: ”Grete, are one of your parents from Asia? You look that way”.
Dag 3 – 24. Februar 2010
I dag våknet vi til soloppgang bak Kilimanjaro og rim og isdråper på teltene. Startet å gå 8:30 og ble snart møtt med steinete og bart terreng. Skyene lå etterhvert som et teppe under oss. For nok en gang å aklimatiseres, gikk vi opp til Lava Tower (4600 moh) hvor vi hadde lunsj i selskap med musene :P Føltes litt forgjeves å gå helt ned igjen til Barranco hut (3950 moh).
Dagens Rodin: ”Grete and Karoline, you look like sisters!”
Dag 4 – 25. Februar 2010
I dag skulle vi opp Barranco wall (aka Breakfast wall fordi det er en kjent sak at mange folk kaster opp dagens frokost i løpet av denne etappen). Ble en del småklatring oppover denne bratte fjellveggen. I ettertid fant vi ut at det var rundt 600 meter fritt fall ved et av punktene vi ålte oss forbi! Møtte igjen den høydesyke svensken som hadde O2-metning på 67 % og vår guide måtte hjelpe han på beina med litt oksygen. Etter lunsj fortsatte det bratte terrenget med stein og grus. Til tross for Rodins anbefalinger om å spare energi og snakketrang klarte ikke Tone, Eliane og Silje å motstå fristelsen til å kaste seg ut i en heftig diskusjon og politikk og religion (og sånn :P). Grete var ganske dårlig i dag med både ryggsmerter og en begynnende forkjølelse. Vi var vel fremme ved Barafu camp (4600 moh) etter 6 timer. Til middag fikk vi en slags betasuppe med poteter, gulrøtter og spagetti, noe vi trodde var forrett (som vi alltid pleier å få). Det viste seg imidlertid at vi skulle leve på dette helt til vi var tilbake fra toppen i morgen… Dermed var det noen sultne mager som gikk til sengs kl. 18. Planen var nå å sove til kl. 23 for så å utryste seg til ferden oppover ved midnatt.
Dagens Rodin: ”Do you know what farting is? Go for it! Seriously! It helps you prevent altitude sickness”.
Dag 5 – 26. Februar 2010
Etter lite og dårlig søvn (Ingen søvn for Karoline og Tone) stavret vi oss bort til matteltet for et par nøtter og en kopp sjokolade før vi skulle ta fatt på det virkelige høydepunktet (bokstavelig talt). Grete var ikke i form og hadde blitt verre siden gårsdagen. Kl 00:15 begynte turen oppover og det gikk SAAAAAKTE! Etter en drøy halvtime var en likbleik Grete virkelig preget av forkjølelsen og lite matinntak. Kombinasjonen mellom dette og høyden gjorde henne utmattet og guiden skjønte etter hvert at han måtte splitte gruppen. Etter en trist avskjed forsatte de fire jentene, mens Grete forsatte et stykke i eget tempo med egen guide.
Vi var ikke alene om å ville bestige toppen så i den stjerneklare natten gikk det både foran og bak oss et nydelig tog av lysende hodelykter. Iiiiiskaldt, men fantastisk stemning i kombinasjon med syngende guider og tidenes vakreste måneskinn. Etter hvert begynte vi virkelig å kjenne på den tynne luften. Det ble slutt på all snakking og full fokus på inn- og utpust og en fot foran den andre. Slik gikk vi i 5 timer før vi nådde vårt første mål (Stella point 5756 moh). Da var det så å si slutt på kreftene til de fleste, men turen skulle fortsette i 45 minutter til før vi var ved Uhuru peak. Det var stort sett bare snø på den siste strekningen. Himmelen bak oss begynte gradvis å bli orange og vi kjempet oss mot målet de siste minuttene. Kl 06:18 brast 3 av 4 jenter ut i gråt av lykke da vi skjønte at vi omsider hadde nådd ”The roof of Africa” = Uhuru peak 5985 moh!!!!!!!!!!! Øyeblikket kan virkelig ikke beskrives med ord! Synet av den fantastiske soloppgangen og isbreene på motsatt side var en opplevelse uten sidestykke. Ble ikke mer enn 5 minutter og et par bilder på toppen før vi måtte overgi oss til kulden og høyden. (Møtte også svenskene på toppen – AMAZING!). Som en gjeng slitne, men lykkelige istapper begynte vi på den hastige nedoverturen. Her gikk det FORT! Solen steg høyere og høyere opp på himmelen mens vi skled nedover den bratte fjellsiden med vandrestavene som bærebjelker for de slitne kroppene våre. Midt i bakken knakk en utbrent Tone sammen og brøt ut: ”Jeg orker ikke mer!!!”, mens tårene trillet. Men ned måtte vi og omsider rundt kl. 9 kom en døgnvill gjeng tilbake til Barafu camp. Fikk sove i to timer (Tone sov heller ikke her!) før vi fikk lunsj og måtte forsette nedstigningen ned til Mweka hut. Alle var trøtte og gretne, så det ble ikke sagt stort nedover. Regnet kom også og gjorde verken humøret eller terrenget til det bedre.
Vel fremme ved Mweka hut var søvnen det som fristet mest av alt, men som vanlig var ”tea-time” på programmet, noe vi høflig nok måtte takke ja til. Etter middag kom den søte servitøren vår med en kald flaske rødvin. Ikke akkurat det som fristet mest, men stemningen steg etter at alle fikk en slant i glasset og vi måtte jo selvsagt feire prestasjonen vår. Silje, Tone og Eliane bydde også ”Rosa” og servitøren på et glass vin, så vi satt inni matteltet og knotet på swahiliglosene våre, mens ”Rosa” mimet hver og en av oss :P Veldig koselig.
Dagens Rodin: ”Eliane you look like Bob Marley’s nephew”.
Dag 6 – 27. Februar 2010
Siste dag i fjellet og veldig klare for hjemkomst. Det gikk i et forrykende tempo nedover. Vi passerte de fleste (til og med noen bærere!!). Rodin så ut som han gikk i søndagstempo med hendene i lommen mens han plystret på ”Come all ya’ faithfull”. Halen på 5 norske jenter så ikke like elegant ut, da vi løp nedover løypen med armer, bein og vandrestaver til alle kanter. Vi passerte to-tre søte apekatter og etter 2,5 time var vi endelig nede! Snipp, snapp ute så var dette fabelaktige og uforglemmelige eventyret ute!
Dag 1 – 22. Februar 2010
IT’S KILITIME! 5 kjempespente jenter (Silje, Grete, Karoline, Eliane og Tone) var klare for avgang fra Machame gate’n (1700 moh) kl. 10:20. Bussen som hentet oss var stappet med et lass av bagasje og et team på 23 stykker, inkludert guide (Rodin), assisterende guide (”oksygenmannen” aka. ”Rosa”), en kokk, en servitør/altmuligmannen og en hel haug med bærere! Etter registrering og litt ompakkning i ryggsekkene var vi klare til å begi oss ut på den utrolige reisen ;) Terrenget var veldig fint, evig grønt og litt jungel-aktig. Tempoet var som forventet seint for å spare energi (pole pole). Vi ble imponert over bærerene som fraktet alt fra telt og gryter til stoler og bærbare toaletter på rygg og hodet(!) oppover ulent terreng. Etter lunsj begynte det å regne og det var på med regnponcho, men stemningen var på topp likevel! Da vi kom frem til Machame hut (den første campen på 3000 moh) fikk vi varm drikke, popcorn og nøtter i matteltet og ikke minst varmt vann til å vaske oss i (luksus!). Etter middag (og vi får forrett også!) målte Rodin både oksygenmetning og puls samt rapportering av eventuell hodepine/kvalme/oppkast (symptomer på høydesyke). Dagens etappe gikk smertefritt bortsett fra en uheldig Grete som mistet kameraet og hadde fikk et ubehagelig møte med bakken :P.
Dagens Rodin: ”Eliane you look like a baby!”
Dag 2 – 23. Februar 2010
Vi begynte å gå kl. 8:45 etter en luksusfrokost med både havresuppe, egg, bacon og pølser. Dagens etappe var jevnt bratt hvor vi steg over 800 meter. Vi begynte allerede her å merke den tynne luften. Terrenget forandret seg til mindre buskvekster og mer stein og fjell (og litt sørpete fra gårsdagens regn). Etter fire timer var vi fremme ved Shira campen (3840 moh). Plutselig klarnet skyene vekk og avdekket toppen av fjellet. Det føltes ”So close but yet so far”. For aklimatiseringens skyld gikk vi litt ekstra fra Shira camp til Shira hut (3950 moh) og tilbake. På vei dit møtte vi to svensker hvor han ene var sterkt høydepåvirket og stod og spydde i buskene. Silje ble også litt dårlig denne dagen, kvalm og uvell og orket nesten ikke å spise noen ting. Rodins tiltak var sitron drysset med salt (minus tequila!) og ingefærte. Ifølge Silje nokså funksjonelle kjærringråd. Vi merket at temperaturen sank og vi stod tiltider midt inni skyene, merkelig.
Dagens Rodin: ”Grete, are one of your parents from Asia? You look that way”.
Dag 3 – 24. Februar 2010
I dag våknet vi til soloppgang bak Kilimanjaro og rim og isdråper på teltene. Startet å gå 8:30 og ble snart møtt med steinete og bart terreng. Skyene lå etterhvert som et teppe under oss. For nok en gang å aklimatiseres, gikk vi opp til Lava Tower (4600 moh) hvor vi hadde lunsj i selskap med musene :P Føltes litt forgjeves å gå helt ned igjen til Barranco hut (3950 moh).
Dagens Rodin: ”Grete and Karoline, you look like sisters!”
Dag 4 – 25. Februar 2010
I dag skulle vi opp Barranco wall (aka Breakfast wall fordi det er en kjent sak at mange folk kaster opp dagens frokost i løpet av denne etappen). Ble en del småklatring oppover denne bratte fjellveggen. I ettertid fant vi ut at det var rundt 600 meter fritt fall ved et av punktene vi ålte oss forbi! Møtte igjen den høydesyke svensken som hadde O2-metning på 67 % og vår guide måtte hjelpe han på beina med litt oksygen. Etter lunsj fortsatte det bratte terrenget med stein og grus. Til tross for Rodins anbefalinger om å spare energi og snakketrang klarte ikke Tone, Eliane og Silje å motstå fristelsen til å kaste seg ut i en heftig diskusjon og politikk og religion (og sånn :P). Grete var ganske dårlig i dag med både ryggsmerter og en begynnende forkjølelse. Vi var vel fremme ved Barafu camp (4600 moh) etter 6 timer. Til middag fikk vi en slags betasuppe med poteter, gulrøtter og spagetti, noe vi trodde var forrett (som vi alltid pleier å få). Det viste seg imidlertid at vi skulle leve på dette helt til vi var tilbake fra toppen i morgen… Dermed var det noen sultne mager som gikk til sengs kl. 18. Planen var nå å sove til kl. 23 for så å utryste seg til ferden oppover ved midnatt.
Dagens Rodin: ”Do you know what farting is? Go for it! Seriously! It helps you prevent altitude sickness”.
Dag 5 – 26. Februar 2010
Etter lite og dårlig søvn (Ingen søvn for Karoline og Tone) stavret vi oss bort til matteltet for et par nøtter og en kopp sjokolade før vi skulle ta fatt på det virkelige høydepunktet (bokstavelig talt). Grete var ikke i form og hadde blitt verre siden gårsdagen. Kl 00:15 begynte turen oppover og det gikk SAAAAAKTE! Etter en drøy halvtime var en likbleik Grete virkelig preget av forkjølelsen og lite matinntak. Kombinasjonen mellom dette og høyden gjorde henne utmattet og guiden skjønte etter hvert at han måtte splitte gruppen. Etter en trist avskjed forsatte de fire jentene, mens Grete forsatte et stykke i eget tempo med egen guide.
Vi var ikke alene om å ville bestige toppen så i den stjerneklare natten gikk det både foran og bak oss et nydelig tog av lysende hodelykter. Iiiiiskaldt, men fantastisk stemning i kombinasjon med syngende guider og tidenes vakreste måneskinn. Etter hvert begynte vi virkelig å kjenne på den tynne luften. Det ble slutt på all snakking og full fokus på inn- og utpust og en fot foran den andre. Slik gikk vi i 5 timer før vi nådde vårt første mål (Stella point 5756 moh). Da var det så å si slutt på kreftene til de fleste, men turen skulle fortsette i 45 minutter til før vi var ved Uhuru peak. Det var stort sett bare snø på den siste strekningen. Himmelen bak oss begynte gradvis å bli orange og vi kjempet oss mot målet de siste minuttene. Kl 06:18 brast 3 av 4 jenter ut i gråt av lykke da vi skjønte at vi omsider hadde nådd ”The roof of Africa” = Uhuru peak 5985 moh!!!!!!!!!!! Øyeblikket kan virkelig ikke beskrives med ord! Synet av den fantastiske soloppgangen og isbreene på motsatt side var en opplevelse uten sidestykke. Ble ikke mer enn 5 minutter og et par bilder på toppen før vi måtte overgi oss til kulden og høyden. (Møtte også svenskene på toppen – AMAZING!). Som en gjeng slitne, men lykkelige istapper begynte vi på den hastige nedoverturen. Her gikk det FORT! Solen steg høyere og høyere opp på himmelen mens vi skled nedover den bratte fjellsiden med vandrestavene som bærebjelker for de slitne kroppene våre. Midt i bakken knakk en utbrent Tone sammen og brøt ut: ”Jeg orker ikke mer!!!”, mens tårene trillet. Men ned måtte vi og omsider rundt kl. 9 kom en døgnvill gjeng tilbake til Barafu camp. Fikk sove i to timer (Tone sov heller ikke her!) før vi fikk lunsj og måtte forsette nedstigningen ned til Mweka hut. Alle var trøtte og gretne, så det ble ikke sagt stort nedover. Regnet kom også og gjorde verken humøret eller terrenget til det bedre.
Vel fremme ved Mweka hut var søvnen det som fristet mest av alt, men som vanlig var ”tea-time” på programmet, noe vi høflig nok måtte takke ja til. Etter middag kom den søte servitøren vår med en kald flaske rødvin. Ikke akkurat det som fristet mest, men stemningen steg etter at alle fikk en slant i glasset og vi måtte jo selvsagt feire prestasjonen vår. Silje, Tone og Eliane bydde også ”Rosa” og servitøren på et glass vin, så vi satt inni matteltet og knotet på swahiliglosene våre, mens ”Rosa” mimet hver og en av oss :P Veldig koselig.
Dagens Rodin: ”Eliane you look like Bob Marley’s nephew”.
Dag 6 – 27. Februar 2010
Siste dag i fjellet og veldig klare for hjemkomst. Det gikk i et forrykende tempo nedover. Vi passerte de fleste (til og med noen bærere!!). Rodin så ut som han gikk i søndagstempo med hendene i lommen mens han plystret på ”Come all ya’ faithfull”. Halen på 5 norske jenter så ikke like elegant ut, da vi løp nedover løypen med armer, bein og vandrestaver til alle kanter. Vi passerte to-tre søte apekatter og etter 2,5 time var vi endelig nede! Snipp, snapp ute så var dette fabelaktige og uforglemmelige eventyret ute!
Abonner på:
Innlegg (Atom)