Kilimanjaro (5895 moh) ler av Galdhøpiggen (2469 moh)!

Kilimanjaro er verdens høyeste frittstående fjell og Afrikas høyeste punkt (Uhuru peak, 5895 moh). På grunn av høyden (altitude) kan det være vanskelig å nå toppen pga. den tynne luften.

Dag 1 – 22. Februar 2010
IT’S KILITIME! 5 kjempespente jenter (Silje, Grete, Karoline, Eliane og Tone) var klare for avgang fra Machame gate’n (1700 moh) kl. 10:20. Bussen som hentet oss var stappet med et lass av bagasje og et team på 23 stykker, inkludert guide (Rodin), assisterende guide (”oksygenmannen” aka. ”Rosa”), en kokk, en servitør/altmuligmannen og en hel haug med bærere! Etter registrering og litt ompakkning i ryggsekkene var vi klare til å begi oss ut på den utrolige reisen ;) Terrenget var veldig fint, evig grønt og litt jungel-aktig. Tempoet var som forventet seint for å spare energi (pole pole). Vi ble imponert over bærerene som fraktet alt fra telt og gryter til stoler og bærbare toaletter på rygg og hodet(!) oppover ulent terreng. Etter lunsj begynte det å regne og det var på med regnponcho, men stemningen var på topp likevel! Da vi kom frem til Machame hut (den første campen på 3000 moh) fikk vi varm drikke, popcorn og nøtter i matteltet og ikke minst varmt vann til å vaske oss i (luksus!). Etter middag (og vi får forrett også!) målte Rodin både oksygenmetning og puls samt rapportering av eventuell hodepine/kvalme/oppkast (symptomer på høydesyke). Dagens etappe gikk smertefritt bortsett fra en uheldig Grete som mistet kameraet og hadde fikk et ubehagelig møte med bakken :P.
Dagens Rodin: ”Eliane you look like a baby!”

Dag 2 – 23. Februar 2010
Vi begynte å gå kl. 8:45 etter en luksusfrokost med både havresuppe, egg, bacon og pølser. Dagens etappe var jevnt bratt hvor vi steg over 800 meter. Vi begynte allerede her å merke den tynne luften. Terrenget forandret seg til mindre buskvekster og mer stein og fjell (og litt sørpete fra gårsdagens regn). Etter fire timer var vi fremme ved Shira campen (3840 moh). Plutselig klarnet skyene vekk og avdekket toppen av fjellet. Det føltes ”So close but yet so far”. For aklimatiseringens skyld gikk vi litt ekstra fra Shira camp til Shira hut (3950 moh) og tilbake. På vei dit møtte vi to svensker hvor han ene var sterkt høydepåvirket og stod og spydde i buskene. Silje ble også litt dårlig denne dagen, kvalm og uvell og orket nesten ikke å spise noen ting. Rodins tiltak var sitron drysset med salt (minus tequila!) og ingefærte. Ifølge Silje nokså funksjonelle kjærringråd. Vi merket at temperaturen sank og vi stod tiltider midt inni skyene, merkelig.
Dagens Rodin: ”Grete, are one of your parents from Asia? You look that way”.

Dag 3 – 24. Februar 2010
I dag våknet vi til soloppgang bak Kilimanjaro og rim og isdråper på teltene. Startet å gå 8:30 og ble snart møtt med steinete og bart terreng. Skyene lå etterhvert som et teppe under oss. For nok en gang å aklimatiseres, gikk vi opp til Lava Tower (4600 moh) hvor vi hadde lunsj i selskap med musene :P Føltes litt forgjeves å gå helt ned igjen til Barranco hut (3950 moh).
Dagens Rodin: ”Grete and Karoline, you look like sisters!”
Dag 4 – 25. Februar 2010
I dag skulle vi opp Barranco wall (aka Breakfast wall fordi det er en kjent sak at mange folk kaster opp dagens frokost i løpet av denne etappen). Ble en del småklatring oppover denne bratte fjellveggen. I ettertid fant vi ut at det var rundt 600 meter fritt fall ved et av punktene vi ålte oss forbi! Møtte igjen den høydesyke svensken som hadde O2-metning på 67 % og vår guide måtte hjelpe han på beina med litt oksygen. Etter lunsj fortsatte det bratte terrenget med stein og grus. Til tross for Rodins anbefalinger om å spare energi og snakketrang klarte ikke Tone, Eliane og Silje å motstå fristelsen til å kaste seg ut i en heftig diskusjon og politikk og religion (og sånn :P). Grete var ganske dårlig i dag med både ryggsmerter og en begynnende forkjølelse. Vi var vel fremme ved Barafu camp (4600 moh) etter 6 timer. Til middag fikk vi en slags betasuppe med poteter, gulrøtter og spagetti, noe vi trodde var forrett (som vi alltid pleier å få). Det viste seg imidlertid at vi skulle leve på dette helt til vi var tilbake fra toppen i morgen… Dermed var det noen sultne mager som gikk til sengs kl. 18. Planen var nå å sove til kl. 23 for så å utryste seg til ferden oppover ved midnatt.
Dagens Rodin: ”Do you know what farting is? Go for it! Seriously! It helps you prevent altitude sickness”.

Dag 5 – 26. Februar 2010
Etter lite og dårlig søvn (Ingen søvn for Karoline og Tone) stavret vi oss bort til matteltet for et par nøtter og en kopp sjokolade før vi skulle ta fatt på det virkelige høydepunktet (bokstavelig talt). Grete var ikke i form og hadde blitt verre siden gårsdagen. Kl 00:15 begynte turen oppover og det gikk SAAAAAKTE! Etter en drøy halvtime var en likbleik Grete virkelig preget av forkjølelsen og lite matinntak. Kombinasjonen mellom dette og høyden gjorde henne utmattet og guiden skjønte etter hvert at han måtte splitte gruppen. Etter en trist avskjed forsatte de fire jentene, mens Grete forsatte et stykke i eget tempo med egen guide.
Vi var ikke alene om å ville bestige toppen så i den stjerneklare natten gikk det både foran og bak oss et nydelig tog av lysende hodelykter. Iiiiiskaldt, men fantastisk stemning i kombinasjon med syngende guider og tidenes vakreste måneskinn. Etter hvert begynte vi virkelig å kjenne på den tynne luften. Det ble slutt på all snakking og full fokus på inn- og utpust og en fot foran den andre. Slik gikk vi i 5 timer før vi nådde vårt første mål (Stella point 5756 moh). Da var det så å si slutt på kreftene til de fleste, men turen skulle fortsette i 45 minutter til før vi var ved Uhuru peak. Det var stort sett bare snø på den siste strekningen. Himmelen bak oss begynte gradvis å bli orange og vi kjempet oss mot målet de siste minuttene. Kl 06:18 brast 3 av 4 jenter ut i gråt av lykke da vi skjønte at vi omsider hadde nådd ”The roof of Africa” = Uhuru peak 5985 moh!!!!!!!!!!! Øyeblikket kan virkelig ikke beskrives med ord! Synet av den fantastiske soloppgangen og isbreene på motsatt side var en opplevelse uten sidestykke. Ble ikke mer enn 5 minutter og et par bilder på toppen før vi måtte overgi oss til kulden og høyden. (Møtte også svenskene på toppen – AMAZING!). Som en gjeng slitne, men lykkelige istapper begynte vi på den hastige nedoverturen. Her gikk det FORT! Solen steg høyere og høyere opp på himmelen mens vi skled nedover den bratte fjellsiden med vandrestavene som bærebjelker for de slitne kroppene våre. Midt i bakken knakk en utbrent Tone sammen og brøt ut: ”Jeg orker ikke mer!!!”, mens tårene trillet. Men ned måtte vi og omsider rundt kl. 9 kom en døgnvill gjeng tilbake til Barafu camp. Fikk sove i to timer (Tone sov heller ikke her!) før vi fikk lunsj og måtte forsette nedstigningen ned til Mweka hut. Alle var trøtte og gretne, så det ble ikke sagt stort nedover. Regnet kom også og gjorde verken humøret eller terrenget til det bedre.
Vel fremme ved Mweka hut var søvnen det som fristet mest av alt, men som vanlig var ”tea-time” på programmet, noe vi høflig nok måtte takke ja til. Etter middag kom den søte servitøren vår med en kald flaske rødvin. Ikke akkurat det som fristet mest, men stemningen steg etter at alle fikk en slant i glasset og vi måtte jo selvsagt feire prestasjonen vår. Silje, Tone og Eliane bydde også ”Rosa” og servitøren på et glass vin, så vi satt inni matteltet og knotet på swahiliglosene våre, mens ”Rosa” mimet hver og en av oss :P Veldig koselig.
Dagens Rodin: ”Eliane you look like Bob Marley’s nephew”.

Dag 6 – 27. Februar 2010
Siste dag i fjellet og veldig klare for hjemkomst. Det gikk i et forrykende tempo nedover. Vi passerte de fleste (til og med noen bærere!!). Rodin så ut som han gikk i søndagstempo med hendene i lommen mens han plystret på ”Come all ya’ faithfull”. Halen på 5 norske jenter så ikke like elegant ut, da vi løp nedover løypen med armer, bein og vandrestaver til alle kanter. Vi passerte to-tre søte apekatter og etter 2,5 time var vi endelig nede! Snipp, snapp ute så var dette fabelaktige og uforglemmelige eventyret ute!